Hva bærer du?
Når stoppet du sist opp og virkelig forsøkte å se menneskene rundt deg? Ikke hvordan de ser ut, eller hva de har på seg, men hva som skjuler seg bak mennesket? Er det i det hele tatt mulig å se forbi alle merkelappene vi setter på folk?
Klarer du å se skjønnheten i et ansikt som har levd lenge? Ser du de enkle gledene i å kunne la barna leke alene i skogen, uten å være redd for at noe skal skje dem?
Er vi blitt så opphengt i vårt levesett at vi anser det som det eneste riktige? Vi har verdens høyeste levestandard, men vi er ikke lykkelige. Kanskje er det på tide å skifte filter? Gå i oss selv, og revurdere verdisynet vårt.
Bildene til Tina Tobiassen er en reise til India, med helt nye briller på. Er det et ungt kjærestepar som møtes i paviljongen utenfor tempelet? Hvilken historie forteller rommene som er fargerike, vakre og slitte om menneskene som har levd der? Bildene er malerier i en slags drømmeaktig stillbildestil som suger deg inn, og skildrer hverdagen til mennesker i en helt annen situasjon enn oss. Slipp deg løs, og la deg dra inn i en støvete bygate, hvor scooterne suser rundt deg, og ei nysgjerrig ku betrakter deg mens hodesmykket hennes glimter i den varme solen. Kjenn lukten av mat fra husene, og hør på den støyende trafikken.
Det finnes ingen enklere måte å åpne seg for andre kulturer på enn å besøke en utstilling som serverer den for deg, hjemme i Tønsberg. Vi trenger det. For hvem har bestemt at kvinner i Norge er mer lykkelige med haugevis av bekymringer, enn bondekona på den indiske landsbygda som lever enkelt, men aldri har brukt tid på å fokusere på hva hun er misfornøyd med?
Utstillingen åpner på Gallerii den 12 april, og er verdt et lite pusterom. Jeg er ingen kunstkjenner, men jeg liker kunst som river meg med, og som kan gi meg en historie. Jeg lurer oppriktig på hvem som har pyntet den nydelige kua, og jeg vil sette meg ned å prate med mannen i den knallrøde turbanen. Ikke minst, vil jeg at flere skal se og oppleve kulturer som er ulik vår, men med mennesker som er ganske like oss.
Tekst: Lise-Marie Sommerstad
Foto: KaireK
